”Kanskje for alltid”
“Kanskje for alltid” er en novelle fra novellesamlingen “La stå”, som er skrevet av Ingvild H. Rishøi. Den er en av sju i novellesamlingen og ble utgitt i 2007.
Kanskje for alltid handler om to barndomsvenner, Maria og Jon. Vi følger dem fra de er seks til 22 år. De har et spesielt forhold og er svært knyttet til hverandre. Jon er litt spesiell og forstår ikke engang hvordan man leker gjemsel. De har en spesiell berghylle hvor de overnatter og hvor de også mistet sin uskyld som 14 åringer. Maria flytter for å studere da hun var atten. Jon lengter etter henne og står å ser på huset der hun en gang bodde. Etter fire års studering drar jenta hjem, og novellen slutter med at de overnatter på den samme berghylla som da de var barn.
Temaet i boken er kjærlighet, tilknytting og lengsel. Disse to barna har helt åpenbart et svært spesielt forhold og er veldig glade i hverandre. De trenger hverandre for å fungere og er svært tilknyttet. Jon er åpenbart forelsket i jenta, men hun vil ikke like lett bli tiltrukket av Jon. Lengselen til Jon da Maria flytter er også en del av temaet i novellen. Han blir ikke den samme som før og lengter etter henne.
Synsvinkelen i fortellingen er en refererende autoral synsvinkel. Fortelleren ser hva som skjer og historien blir spesielt fortalt fra jenta sin synsvinkel.
Eks: ”Hun hang solsikkeplakaten på veggen. Hun leste pedagogikk og didaktikk i lyset fra en hvit lampe.”
De to hovedpersonene i boken er Maria og Jon. Maria virker veldig selvstendig og tar seg godt av Jon. Hun trenger kjærlighet og nærhet. Dette får hun ikke hjemmefra og søker det hos Jon. Det virker som Maria ser på Jon som ”engelen” hennes og får henne til å føle seg trygg og ikke alene. Vi får vite at hun ikke har et spesielt nært forhold til sin mor og at hun kanskje ikke er så mye hjemme.
Eks: ”Det var torsdag og hun kom hjem fra skolen. På kjøkkenbordet lå det en lapp, Hei jenta mi, Hilde ble syk, jeg måtte ta ettermiddagsvakta hennes.”
Dette antyder også til at det er bare Maria og moren, og på grunn av dette må hun jobbe mye og Maria blir mye alene. Hun trenger Jon til å fylle dette tomrommet. Dette vises også når moren hennes forteller henne at katten er død, men begynner ikke å gråte. Først når Jon forteller henne det begynner noen tårer å trille. Vi får vite at Jon ikke er helt som han skal og kan ha en sykdom. Dette gjør Maria veldig beskyttende og hjelpende ovenfor Jon. Han kan ikke å leke gjemsel og skjønner ikke mye som foregår. Men han vet en ting, og det er at han er forelsket i Maria. Han har hele tiden vært redd for å si det eller aldri kunnet si det. Men når hun kommer tilbake så sier han at han har tenkt på henne. Hele tiden.
F.eks: ”De var ti år og hun fant ham alltid. Han var enten bak entrédøra eller mellom kåpene i kottet, og hvis de lekte ute: på plankehytta i epletreet.
Handlingen skjer på barndomsplassen til barna og svaberget der berghyllen hvor de bruker å overnatte ligger. Vi får vite at det ikke er spesielt kaldt, det er ofte sol og at de overnatter under åpen himmel, som antyder til at det er sommer. Men siden handlinger skjer gjennom mange år, fra de er 6 til 22, er det vanskelig å si. Jon og Maria bor rett red hverandre, bare en hekk med en sprekk skiller dem. Stedet de bor på er ved sjøen og er en typisk sommerplass.
F.eks: ”Han går bak henne på stien, og kveldsola ligger over barnålene. De kommer til havet og hun begynner å gå mot svabergene, øverst på stranda, langs skogkanten der sanden er blandet med jord.”
Handlingen skjer også på hybelen til Maria da hun studerte. Hybelen beskrives som veldig rotete og uorganisert: ”Hun så ned på gulvet, noen ganger parkett, andre ganger tegneseriehefter, fotballsokker, skitne kaffekopper, og en gang: en naken Barbie med det ene beinet vridd opp.”
Teksten begynner ”in medias res”, den begynner rett på en handling. Vi får ingen beskrivelse av miljøet, de bare flettes inn når fortelleren forteller hva som skjer. Teksten har en kronologisk rekkefølge og følger barna fra de er 6 til 22 år. Den har ingen klar spenningstopp, men blir formulert på den måten at vi likevel vil følge med på hva som kommer til å skje med disse to barndomsvennene. Teksten slutter veldig åpen med ingen spesiell ending av historien. Du må lese veldig mye imellom linjene. På slutten når de sitter på berget er alt tilbake som det var før.
Språket i teksten er veldig enkelt skrevet og det sies ikke for mye. Men det er mye bruk av symboler og metaforer. Dette gjør teksten veldig interessant og spennende å lese. Det gjør også at du prøver i ettertid å se sammenhenger og forstå teksten og hva fortelleren prøver å fortelle. Vi ser klare metaforer på solsikkeplakaten som Maria har med seg når hun ikke er hjemme. Hun ser på Jon som en engel og lyset skinner alltid på han. En solsikke snur blomsten sin alltid mot solen. Solsikken er en metafor for Jon. Når hun våknet opp i mørket etter en drøm skrudde hun på lyset og så på solsikken, og følte seg trygg. Blomstene er som de alltid har vært, det er også Jon.
”Og hun begynte å drømme og våkne i mørket, ør og kald i nakken, å strekke hånden mot lysbryteren på samme måte som sa hun var sju, og sende mørket vekk med lyset, og stirre på plakaten over pulten, de samme gamle blomstene, oransje.”
Det blir også brukt metafor for hvordan Maria ble da hun var bort fra hjemmet. Fortelleren beskriver årene hennes med Pinex Forte og p-piller. Som tyder på at hun hadde ikke hadde det særlig bra og hadde mye tilfeldig sex. Metaforen kommer fram når fortelleren beskriver en naken Barbie som ligger med det ene beinet vridd rett opp på det rotete gulvet.
Først syntes jeg fortellingen var litt for rett fram og hadde ingen spesiell spenningstopp, men da jeg etter hvert skjønte språket, så ble novellen mye bedre. Jeg måtte tenke litt for å forstå det og virkelig sette meg inn i teksten, og det likte jeg. Noen handlinger kunne du se på flere måter og du må nok tolke noe av teksten på egen hånd og lage din egen tanke om hva som egentlig skjer. Syntes den hadde gode metaforer. Den kunnet nok hatt en mer eksakt handling, det ble mye gjenfortelling for min del. Men alt i alt synes jeg den var bra skrevet med et godt språk!
